Settefiskanlegget Lundamo

Kultiverer elver og vann

Driftsleder Svein Aamot har 30 års erfaring i settefiskbransjen. Her håver han inn småfisk for merking. 

Allerede i 1947 ble Trondheim Omland Fiskeadministrasjon(TOFA) stiftet. Da hadde Trondhjems Fiskeriselskab(TF) eksistert siden slutten av 18oo-tallet. Disse to satte i gang bygging av et sommeranlegg ved Lundesokna og et vinteranlegg ved Kaldvella i 1950. Tusenvis på tusenvis av bitte små vill-laks og ørretsmolt har vært innom settefiskanlegget i gjennom årene.

– Kraftverkbransjen var i vekst, og flere elver og vann ble delvis tørrlagt på grunn av strømproduksjonen. Man ble pålagt å sette ut fisk for å sikre reproduksjon av villfiskstammene i de ulike vann og elver, forteller daglig leder Thomas Weiseth.

Hvert år produseres det 30 000 laksesmolt, 3000 sjøørretsmolt og 100 000 ørret ved anlegget. Det er en komplisert prosess fra melking av stamfisk til nye generasjoner settes ut i sine respektive vann og elver.

– For tiden kultiverer vi blant annet Gaula og Nidelva. Vi har egne stamfiskhus, og stamfisken strykes i oktober-november. Det betyr at vi stryker på de gytemodne fiskene får å få ut rogn og melke. Så blander vi melken fra hannfisken med rogna fra hufisken. I løpet av vinteren utvikler rogna seg til øyerogn. Da ser vi to svarte prikker i hvert egg, og slik blir de liggende til klekking som skjer i februar – mars, forklarer Thomas.

Når fisken er klekket blir de liggende i små kar i tre til fire uker. Det er den tiden det tar de små nye verdensborgerne å spise opp sin medbrakte lunsj, plommesekken.

– Når plommesekken er fordøyd, er fisken klar for å startfores. Så fores de her på Ler frem til midten av mai, og så flytter de ut i friluftsanlegget på Lundamo. Laksen og sjøørreten blir hos oss frem til de er to år gamle, mens ørreten leveres både som en-, to-, og tre-somrig fisk, forteller Thomas.

Settefiskanlegget er inne i flere forskningsprosjekter. Blant annet et prosjekt i regi av NINA og NIVA, som innebærer merking for å måle gjenfangsten av fisk.

– Vi vil gjerne vite hvor mye av fisken som settes ut som returnerer til sine hjemtrakter, derfor merker vi dem med å klippe av fettfinnen bak på fiskens rygg. Flere av grunneierne i Gaula bidrar med å rapportere hvor stor andel av fangsten på valdene sine som er merket fisk. På den måten får vi målt effekten av kultiveringsarbeidet som pågår, sier Thomas.

Denne fisken blir merket med en metallbit i nesen. Forhåpentligvis vil den bli funnet igjen ved Grønland når den forlater den trygge elvetilværelsen for å beite. Merete Lundemo og Thomas Weiseth følger interessert med i arbeidet.
 

Fisken i hoven skal bedøves før merking. Utrolig hva disse små skapningene egentlig tåler.


Reportasje: Pia.Bjoersvik@kommunenvar.no